Her er et leserbrev av Rita Rødseth, Rådgiver i Kompetansesenter Rus Midt-Norge. Skrevet i Tidenes Krav.
Leserbrev: mer enn 25 år i rusfeltet har jeg møtt svært mange flotte, kloke, rause, men også sårbare mennesker, som av ulike årsaker strever med en rusmiddelavhengighet. Ikke en av dem jeg har møtt hadde planlagt å bli rusmiddelavhengig eller skade familien sin. Likevel er det ofte nettopp det som skjer. I jobben min i det oppsøkende arbeidet fikk jeg ofte telefoner fra fortvilte foreldre /søsken eller andre familiemedlemmer:
En familie som var på leting etter sønnen sin på 19 år, en gammel mor som ikke hadde hørt noe fra sin datter på flere uker eller sønnen som hadde lovet å komme hjem til søsterens bursdag, men uteble. Bekymrede og redde foresatte som brukte så mye energi og krefter på den rusmiddelavhengige, at de ble syke selv.
Svært mange familier føler seg veldig alene med problemene sine, og strever med å støtte den rusmiddelavhengige. Man stiller opp både praktisk og økonomisk, trygler, ber, truer og gjør alt som er mulig - for å få den andre til å slutte. Som mor Tove sier det i den nylig sendte TV2-serien PETTER UTELIGGER – DE PÅRØRENDE: «Har vi noe valg? Det er jo ungene våre, du bare må.» For mange blir belastningene med å være pårørende så store at de selv tar skade av det.
(https://www.google.no/search?q=rusmisbruk&client=firefox-b-ab&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0ahUKEwi4h9qK-OXSAhWG2ywKHWtzB3sQ_AUICCgB&biw=1345&bih=688#imgrc=thUpKQuDTAvZtM:) Bilde: Trond Thorvaldsen))
Det har blitt gjort og gjøres mye godt arbeid for rusmiddelavhengige, og oppmerksomhet og tilbud om hjelp har hatt fokus hos den som har denne utfordringen. I de senere årene har hjelpeapparatet også heldigvis blitt bedre til å ta vare på de som er pårørende. Lokale eksempler er pårørendeseminar som jevnlig arrangeres ved rusbehandlingssentrene i Ålesund og Molde, og årlige Ta Tak-kurs for pårørende til psykisk syke eller rusmiddelavhengige, som kommunene på Søre Sunnmøre har gått sammen om å tilby. Vestnes og Rauma kommuner har etablert et tilsvarende samarbeid.
Men fremdeles er det dessverre for stille rundt de mange som lever livene sine i skyggen av et rusmiddelmisbruk. Når noen utvikler et rusmiddelproblem, vil det som regel påvirke alle i hans eller hennes nære omgivelser på et eller annet vis, og da ikke minst en eventuell partner. Å leve sammen med et velfungerende menneske kan være tøft nok. Å leve med en rusmiddelmisbruker kan være et helvete. Som «Eva» (kone til en alkoholiker) sier det: ”Jeg ønsker å ha kontroll over og planlegge livet, men alkoholmisbruket kan jeg jo ikke ha kontroll over. Derfor er normaltilstanden min å være bekymret og føle meg utrygg.”
”Far var så ekstra snill og blid før han startet på fylla. Han kunne gå taus rundt i huset, ofte sur og grinete, og så plutselig ble han blid. Jeg husker hvor redd jeg ble når han begynte å bli så glad og fornøyd.” (Rusmiddelmisbruk i et familieperspektiv. Frid Hansen, 1990).Noen barn lærer seg tidlig å sette egne behov til side, de blir små hjelpere, og kanskje er de også på sett og vis foreldre for sine foreldre. I voksenlivet blir hjelperrollen noe de kjenner igjen, noe de behersker. Forskning viser at barn og voksne som har vokst opp i familier der rusmidler var en del av hverdagen, ofte har relasjonelle problemer. Identitetskonflikter, lav selvfølelse, vansker med å sette ord på følelser, undertrykking av glede og sorg, avmakt overfor omgivelsene og overdreven forståelse overfor andre er vanlige mønstre. (Alkoholmisbruk – hvilke konsekvenser har det for familiemedlemmene? Nordlie, 2003)
En ny, nasjonal veileder om støtte til og involvering av pårørende viser hva som forventes av helse- og sosialtjenesten fra sentralt hold, og samtidig hva pårørende egentlig kan forvente av tjenestene. Veilederen omfatter alle pårørendegrupper, uavhengig av alder og pasientens eller brukerens diagnose. Målet er at pårørende blir involvert – til beste for pasienten, at barn og ungdom som pårørende får nødvendig informasjon og oppfølging, og at voksne pårørende med omsorgsoppgaver og/eller belastninger tilbys individuelt tilpasset støtte og avlastning, opplæring og veiledning.
En veileder er selvsagt ingen garanti for at pårørende til rusmiddelavhengige eller andre får den oppfølging og støtte de har behov for. Å omsette den i praktisk handling lokalt, er avhengig av mange faktorer og tar tid. Men det er å håpe at veilederen kan bidra til at flere pårørende blir hørt og sett – med sine behov og med alt det verdifulle de representerer som ressurs.